De siste årene har Barbara Davidson brukt mye tid på arbeidet sitt med å dokumentere ofrene av våpenkulturen i Los Angeles, der hun bor og jobber. Foto: Barbara Davidson
De siste årene har Barbara Davidson brukt mye tid på arbeidet sitt med å dokumentere ofrene av våpenkulturen i Los Angeles, der hun bor og jobber. Foto: Barbara Davidson

– Kvinnelige fotografer har nok enklere for å fortelle emosjonelt utfordrende historier

Prisvinnende fotojournalist Barbara Davidson kommer tett på.

Published   Updated

– Jeg tror på å nærme meg folk gjennom ærlighet. De finner ingen bakenforliggende motiver hos meg, og jeg har empati for dem jeg fotograferer. Det kan de merke, sier Barbara Davidson til Journalisten.

– Det lærer du når du jobber i krig- og konfliktområder. Der er det ingen tid til «vorspiel». Du må bli venner brått og med én gang, fordi det er en leve- eller dø- situasjon.

Kameraet og hjertet

Den kanadiske, prisvinnende fotojournalisten var i Norge sist uke, da hun snakket på dokumentarfotofestivalen Dokfoto på Litteraturhuset i Oslo. Hun har vunnet hele tre Pulitzerpriser og én Emmy for arbeidet sitt som fotojournalist og dokumentarfilmskaper. Før hun gikk på scenen, fikk hun følgende introduksjon av konferansier Finn E. Vågå:

«Kameraet er et veldig viktig verktøy, men Barbara viser oss at det finnes et enda viktigere verktøy – det er hjertet».

Fotografen kommer tett på personer i svært sårbare situasjoner. I 20 år dekket hun kriger, katastrofer og levekår i 52 land, som blant annet Afghanistan, Jemen, Irak, India og Kenya.

– Jeg visste at jeg ville bli en fotograf som dekket konflikter, men ikke en typisk «bang-bang»-fotograf, det var ikke helt meg, men virket mer som en mannegreie. Jeg tenker alltid: hvem er menneskene i denne konflikten, hvorfor er de her, hvordan overlever de, og hva er historiene deres?

De siste årene har Davidson brukt mye tid på arbeidet sitt med å dokumentere ofrene av våpenkulturen i Los Angeles, der hun bor og jobber – i dag som frilanser etter årevis som fast ansatt fotograf i en rekke aviser, sist i i The Los Angeles Times.

Som innflytter til Los Angeles og USA, oppdaget hun snart hvordan volden preget de belastede delene av byen, som minnet henne om mye av det hun hadde sett på sine reiser rundt i verden. Redaktørene mente hun var for sent ute, at volden hadde avtatt siden 90-tallet, men Davidson mente den langt ifra var dekket nok.

– Jeg ville virkelig vise forskjellene mellom bydelene, og hvordan volden påvirker hele lokalsamfunn. Vi hadde aldri vist dette før. Så jeg begynte å dra ut der for å møte folk.

Slik kom hun tett på de voldelige miljøene i den amerikanske storbyen. Hun fotograferte ofre, mødre, fedre, bestevenner. Skadde, døde og pårørende. Hele lokalsamfunn, som kjemper mot den blinde volden som påvirker dem psykisk og fysisk.

Redaktørene gav etter, og trykket For arbeidet vant hun også en Emmy i 2011, for den 30 minutters dokumentarfilmen Caught in the Crossfire: Victims of Gang Violence, i kategorien New Approaches to News and Documentary Programming.

– Uansett hvor sterk historien din er, blir det alltid mye sterkere når personene også kan fortelle historien sin selv. Det blir mer som et samarbeid, hvor de bidrar i sin egen historie, sa Davidson fra scenen på Litteraturhuset.

Dokfoto-festivalen hadde i år utelukkende kvinner på programmet, som passet med at første festivaldag var lagt til kvinnedagen. Det mener Davidson er veldig inspirerende.

– For en tid tilbake ville du kanskje ikke ha sett én kvinne på et slikt festivalprogram. Det viser at vi endelig går framover i denne bransjen, og at kvinnelige stemmer er veldig viktige, sier Davidson.

Kvinner uttrykker følelser

Festivalarrangør Terje Bringedal sa tidligere i år til Journalisten at kvinnelige dokumentarfotografer ofte er flinkere enn mannlige, og gjerne har en evne til å komme veldig mye tettere på. Det kan Davidson kjenne igjen. Hun mener det kan henge sammen med at kvinner på generelt grunnlag er mer i kontakt med følelsene sine og ikke er redd for å uttrykke disse.

– Derfor kan det hende at det å knytte kontakt med andre, noen ganger er enklere for kvinner. Jeg tror vi oftere forteller historier som er emosjonelt utfordrende, og historier som ikke vanligvis blir fortalt, sier hun til Journalisten.

– Hvilke historier da?

– Det kan være historier om hvordan kvinner lider rundt i verden, hvordan kvinner sees på som annenrangs i samfunnet, hvordan unge jenter utnyttes. Når vi forteller disse historiene fører det til en bevisstgjøring, og det er første steget i å skape endring, sier Davidson.

Kvinners stilling, nærmere bestemt kvinnelige fotojournalisters, var også en del av grunnen til at hun forlot Canada og flyttet til USA, der hun mener de står mye sterkere enn i hjemlandet.

– Da jeg var ung hadde jeg ingen kvinnelige rollemodeller, men da jeg flytta til USA fikk jeg det. Situasjonen for kvinnelige fotojournalister i Canada er fortsatt ganske dårlig. De er ikke mange, de blir ikke tatt veldig seriøst og blir ikke ansatt.

Derfor er det ennå en vei å gå før vi kan slutte å trekke fram «kvinnelige fotojournalister» som en gruppe, slik man gjerne ikke gjør med mannlige, mener Davidson, eller gjøre et poeng av å arrangere egne fotofestivaler med bare kvinner på plakaten. I dag veileder hun selv flere unge, kvinnelige fotojournalister, særlig fra Canada.

Hun minner samtidig om makten fotojournalister har, og at kvinner tradisjonelt ikke har vært i maktposisjoner:

– Som fotojournalister har vi mye makt, og som kvinnelige fotojournalister kan vi bruke denne makten til å bidra til å styrke kvinners stilling. Det er viktig. Noen av de beste fotografene i verden er kvinner. Jeg er ikke bekymret, for det er de virkelig.