Musikkanmelderen Tor Hammerø i sitt hjem på Nordstrand. Her har han rundt 13.000 CD-plater.

Tor Hammerø løfter frem det han mener er tidløs musikk i radioprogrammet Tor de Jazz. – Kvalitetsmusikk får altfor lite oppmerksomhet i pressen

Sier målet er å fortelle om ny musikk heller enn å slakte.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over to år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Musikk- og bokanmelder, fotballkommentator og tidligere TV 2-profil Tor Hammerø er aktuell med radioprogrammet Tor de Jazz på NRK Jazz og P2 i sommer.

De siste årene har Hammerø laget rundt 250 portrettintervjuer med noen av de største navnene med tilknytting til den norsk jazzverdenen for den uavhengige radiostasjonen Ordentlig Radio.

– Jeg synes det var så kjempestas at NRK kjøpte et utvalg av disse portrettene. I sommer sender de 40 av programmene over 40 dager. Mottakelsen jeg har fått har vært helt vanvittig, sier Hammerø til Journalisten.

Han startet Tor de Jazz for å løfte frem det han mener er tidløs musikk og tidløse stemmer.

– I dag finnes det en voldsom bredde av norsk kvalitetsmusikk. Det er ubegripelig at det i et så lite land som Norge er så mange som holder et slikt nivå, sier han.

–Kvalitetsmusikk og -musikere får ellers altfor lite oppmerksomhet i pressen, sier han.

Musikk, litteratur og sport

Hammerø har vært journalist siden midten av 1980-tallet. Etter 18 år i TV 2, tok han sluttpakke i 2015, men han var ikke klar for å gi seg ennå.

– Jeg kunne ha sittet hjemme, sett utover havet og lagt kabal hele dagen, men jeg er ikke laget slik. Jeg er privilegert som får drive med journalistikk, særlig siden jeg egentlig har gitt meg. Det er hyggelig at flere mediebedrifter fortsatt vil benytte seg av meg, sier han.

I tillegg til å være programleder for Tor de Jazz i Ordentlig Radio, er han fotballkommentator for Eurosport/Discovery/TV Norge og omtaler musikk og litteratur i Nettavisen nesten daglig.

Han mener Nettavisen fortjener ros for at de slipper inn gode, voksne stemmer i kulturdekningen, som kollegaen Jan Øyvind Helgesen, som var programleder i God morgen Norge og Nyhetskanalen i mange år.

Hammerø driver også egen blogg med anmeldelser og har vært konferansier på store jazzfestivaler som Kongsberg og Molde.

Hammerø bor førti meter unna kystlinja ved Norstrand. – Jeg kunne ha sittet hjemme, sett utover havet og lagt kabal hele dagen, men jeg er ikke laget slik, sier han.

– Sport, kultur og musikk er veldig likt. Det er en spenning og utløsning i det. Improvisasjon er et viktig element i begge uttrykkene. En strålende fotballkamp, gjerne med Molde i praktslag, og en heftig jazzkonsert har mye til felles - det kollektive samspillet, de individuelle ferdighetene og så det uforutsigbare - det magiske, sier Hammerø.

Sirkelen er sluttet

Mens han gikk på gymnaset, var Hammerø frilanser i lokalavisa Romsdals Budstikke. Allerede da var han interessert i å skrive både om sport, litteratur og musikk.

Men på den tiden var ikke journalistikkutdanningen utbredt i Norge, forteller Hammerø, og han valgte etter hvert å flytte til Oslo for å bli lærer. Ved siden av lærerjobben frilanset han for NRK-sporten, og vurderte lenge om han heller skulle satse for fullt på journalistyrket.

– NRK var uten tvil best på kultur, men på den tiden fikk man ikke fast jobb i NRK, heller midlertidige kontrakter på tre måneder om gangen, forteller Hammerø.

Karrieren tok ham til andre arbeidsgivere til slutt, men Hammerø syns det er stas å være aktuell i NRK igjen etter flere tiår.

– Det er kjempehyggelig at sirkelen er slutta og at den tok meg tilbake der jeg startet karrieren min, sier han.

Den norske jazzarven

Hammerø er moldenser og har vokst opp et steinkast unna Moldejazz-festivalen. Her har han vært nesten hvert eneste år siden festivalens start i 1961, ofte som journalist.

Han blir fortsatt forespurt om å dekke festivalen som frilanser, og synes det er synd at aviser og media generelt omtaler jazzfestivalen sjeldnere og sjeldnere.

Det mener han er et bevis på at avisene bryr seg mer om å generere klikk enn å dekke kvalitetsdomener i kulturbransjen.

– I år ble musikeren Jon Christensen, som døde i 2020, hyllet på festivalen. Bestevennen hans, den legendariske bassisten Arild Andersen spilte duett med Christensens datter Emilie. Det var et sterkt øyeblikk for alle - mange satt med tårer i øynene, beskriver han.

At en slik konsert ikke blir bredere og bedre dekket i de store avisene, mener han er et godt eksempel på at redaksjonene ikke prioriterer god kulturjournalistikk. Særlig siden norsk jazzmusikk er anerkjent i verden, og at Jon Christensen var en pioner for den norske jazztradisjonen, ifølge musikkanmelderen.

– Det er en generasjon med jazzmusikere som har lagt lista veldig høyt for generasjonen som kom etter 1970-tallet. Det var de fire store: Jan Garbarek, Arild Andersen, Jon Christensen og Terje Rypdal.

– Disse musikere har vært superviktige når det gjelder å fortelle nye generasjoner med jazzmusikere at man skal være unik, ta egne veier og tørre å ta sjanser, tilføyer han.

Ønsker ikke å slakte

Hammerø anmelder for det meste jazzmusikk, selv om han beveger seg utenfor den fluide sjangeren også.

– Sjangerbetegnelsen blir stadig mindre viktig i musikkmiljøet. Jeg skriver også på tvers av pop-rock, klassisk, tradisjonsmusikk og verdensmusikk, forklarer han.

– Du er dypt forankret i det norske musikkmiljøet og kjenner de fleste profilene her. Når du driver med nisje-kulturjournalistikk, hvordan forholder du deg til konseptet inhabilitet?

– Hvis det hadde vært slik at jeg ikke kunne ha noen form for relasjon med dem jeg skriver om, så kunne jeg ikke skrevet om noen i miljøet. Det hadde vært umulig. Det får dermed være opp til hver enkel om de ønsker å la seg intervjue. De fleste vet hvor jeg står, og jeg mener jeg har min integritet i behold, sier han.

Hammerø følger med på OL. Han er like interessert i sport som i musikk og litteratur. – En strålende fotballkamp, gjerne med Molde i praktslag, og en heftig jazzkonsert har mye til felles - det kollektive samspillet, de individuelle ferdighetene og så det uforutsigbare - det magiske, sier han.

Hammerø beskriver seg selv som en positiv anmelder.

– Jeg er i utgangspunktet et positivt menneske. Målet mitt er å løfte frem den musikken jeg syns er bra heller enn å slakte noen sitt verk. Jeg er ikke ute etter å ta noen, sier han.

Kulturjournalistikken i de såkalte tabloide avisene ønsker ikke Hammerø å drive med, forteller han. Han mener eksempelvis at Dagbladet i nyere tid har hatt mye fokus på anmeldelser av kommersiell musikk basert på hard kritikk og terningkastvurderinger.

– Anmeldere som slakter er folk som har et behov for å fremheve seg selv. Den selvhevdelsestrangen er helt uinteressant for meg, sier han og refererer til anmeldere som Anders Grønneberg i Dagbladet.

Tidligere i år gav Grønneberg terningkast én til artisten TIX i forbindelse med hans opptreden i norske Melodi Grand Prix. Dette skapte debatter i kultur og mediebransjen.

– Kritikken om at musikkanmeldere gjør den jobben for å sette seg selv i rampelyset er et eldgammelt argument som ikke henger på grep, sier Grønneberg til Journalisten. Se lenger tilsvar nederst i saken.

– Anmeldelser er subjektive

Dessuten mener Hammerø at anmeldelse av kultur ikke kan kalles for objektiv, uten at kritikken er rettet mot noen redaksjoner spesifikt.

– En anmeldelse er selvsagt en subjektiv greie, og de som mener det motsatte driver med tullprat, sier han.

Hammerø vil heller la være å anmelde noe han syns er dårlig musikk.

– Jeg er så privilegert at all musikk jeg skriver om hører hjemme i en kvalitetskategori. Norske jazzmusikere gir sjelden ut musikk på plate som er dårlig. Jeg vil heller bruke tid på å fremme det jeg kan av norske utgivelser enn å slakte, sier han.

– Hva er fordelene med å være tett oppi miljøet når du omtaler musikk?

Kjennskap og kunnskap er avgjørende i jobben min, og jeg mener det vil alltid være en fordel å ha mange referanser og kunnskap om både musikkuttrykkene, menneskene og hvorfor de ender opp med å være dem de er, sier han.

Full postkasse

En annen åpenbar fordel med å være en anerkjent musikkanmelder, tilføyer Hammerø, er at alle i miljøet vet hvem han er. Dette gir han lett tilgang til all musikk.

Postkassen i hjemmet hans ved Nordstrand fylles stadig opp med tilsendte bøker, vinyl og CD-er fra folk som ønsker å bli omtalt av Hammerø.

– På en god uke kan det komme ti bøker og 30 plater. Jeg klarer å omtale kanskje 20-30 prosent av det.

Han beskriver seg selv som et aktivt menneske som trenger lite søvn, og som brenner for jobben sin. Da han tok sluttpakke i TV 2 begynte han å skrive egen blogg med plate- og konsert- og bokanmeldelser.

Bloggen har fått anerkjennelse både i Norge og internasjonalt.

Hammerø tror at grunnen til at bloggen har suksess er at flere musikere mangler en kanal som kan løfte frem deres kunst.

– De store tabloidavisene skriver lite om kvalitetsmusikk og platebutikkene er borte. Bloggen blir dermed en kanal som folk har muligheten til å nå igjennom. Jeg føler et visst ansvar for å omtale denne musikken siden det er så få igjen som gjør det.

– Men også fordi jeg syns det er viktig i seg selv og kjempeartig å drive med, tilføyer Hammerø.

På kritikken fra Hammerø om at musikkanmeldere som Anders Grønneberg har et behov for å fremheve seg selv, svarer Grønneberg:

– Jeg forstår ikke poenget med denne kritikken. Kritikken om at musikkanmeldere gjør den jobben for å sette seg selv i rampelyset er et eldgammelt argument som ikke henger på grep. Det er som å si at jorden er flat, men alle i dag vet jo at jorden er rund. Hammerø har selv en blogg som han omtaler i, og jeg mener det i seg selv viser at han har et behov for spotlight og oppmerksomhet.

Powered by Labrador CMS