Tidligere Dagens Næringsliv-journalist Ole Øyvind Sand Holth er aktuell med boka En helvetes jobb.

Fra hotellet kunne han høre eksplosjonene. Men det var ikke den historien Ole Øyvind Sand Holth ville fortelle

Ti turer til Syria på myndighetenes nåde.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over fire år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

På vårparten i 2016 krysser journalist Ole Øyvind Sand Holth grensa inn til Syria fra Libanon. Med visum utstedt av syriske myndigheter. Dette er hans første besøk i det krigsherjede landet.

I løpet av de neste årene skal han besøke Syria ti ganger.

Sammen med ham er fotograf Aleksander Nordahl. De er på jobb for Dagens Næringslivs (DN) lørdagsmagasin. Målet for reisen er Damaskus. Der de skal møte den tidligere jordmoren Elisabeth Hoff. Ålesund-kvinnen som på dette tidspunktet har jobbet fire år i landet og er leder for Verdens helseorganisasjon (WHO) i Syria.

Resultatet kommer på trykk i DN i slutten av mai i 2016. En lang artikkel, selv til DN å være.

Et halvt år senere er duoen tilbake i Syria. Reportasjen Nyttår i helvete fra den utbombede byen Aleppo, på trykk første uka i 2017, gjør sterkt inntrykk. Nordahls bilder sikrer ham hovedprisen da Årets bilde skal kåres for dette året.

Ikke ferdig med Syria

Men Ole Øyvind Sand Holth er ikke ferdig med Syria. For ham er dette bare begynnelsen. Han tar permisjon fra DN og reiser tilbake. Han innser at historien han ønsker å skrive krever tid og et større format. Til slutt velger han å slutte i DN for å jobbe heltid med prosjektet.

Resultatet er boka En helvetes jobb. Med undertittelen Elisabeth Hoff og hennes sju år i Syria.

Men for å unngå eventuelle misforståelser. Dette er ikke en biografi.

– Nei, det er det ikke i det hele tatt, og det var aldri tanken heller, forteller Holth da vi møter ham på en trang og liten kaffebar på Tøyen i Oslo rett etter at boka er sluppet.

Han påpeker at det er en reportasjebok.

– Det er jo ei bok om henne, om Elisabeth Hoff, men det er også ei bok om hjelpearbeid, ei bok om utenrikspolitikk - og ei bok om journalistikk.

Gjennom forfatterens øyne

Allerede i starten av boka møter vi forfatteren. Historien ses igjennom hans øyne. Det er han – journalisten – som er fortelleren. Den som opplever og tolker.

«Første gang jeg snakket med Elisabeth Hoff, var ved inngangen til det som skulle bli en av de mest dramatiske ukene i hennes liv.»

Slik starter første kapitel. Etterfulgt av:

«Det var en tirsdag ettermiddag i februar 2016. Jeg satt alene igjen på et kontor i Oslo sentrum, omgitt av svarte skjermer og grå skillevegger, og leste internasjonale aviser i et forsøk på å utsette den forstemmende bussreisen hjem.»

– Jeg har ikke brukt jeg-person fordi jeg synes at jeg er interessant. Men jeg mener at det er det redeligste. I en så brutal konflikt er det meste av informasjon omstridt. Både hva du velger å vektlegge, hvordan du formulerer deg og hvilke kilder du lytter til har implikasjoner. Den eneste måten jeg mente det gikk an å fortelle historien på var derfor å vise veldig tydelig hvor jeg observerte fra, hvilken informasjon jeg ble presentert for og hvem som var avsenderen, sier Holth.

– Jeg ønsket ikke å pårope meg et allvitende fortellerperspektiv som jeg ikke følte at jeg hadde.

10 turer til Syria har det blitt på Ole Øyvind Sand Holth for å fullføre bokprosjektet.

På myndighetenes nåde

Alle turene over grensa til Syria for Holth har vært lovlige i juridisk forstand. Han har flydd til Beirut i Libanon, deretter kjørt bil over grensa til Syria og videre til Damaskus. Med visum utstedt av syriske myndigheter. Han forteller at det var en merkelig følelse å krysse grensa den aller første gangen. Og en lettelse hver gang han kjørte ute.

Det er ikke sånn at noen går og følger med på deg på en gammeldags «KGB-måte», det er mye mer avansert.

Den første grensekryssingen er beskrevet i boka:

«Vi var blitt advart om at myndighetene ville overvåke telefonene våre, følge hvert skritt vi tok så lenge vi var i landet. Til slutt fikk offiseren en telefon, og plutselig endret han gemytt. Han fikk en av undersåttene sine til å sette på kaffe, bød oss på sigaretter.

"Velkommen til Syria," sa han med et trett smil.»

– Etter hvert som man har tatt mange turer, venner man seg til det. Så det var en tilvenningsprosess. Men man blir aldri helt klok på hvordan myndighetene forholder seg til deg. Regimet ønsker jo en veldig kontroll på hvem de slipper inn, og da særlig journalister.

Holth forteller at han var innforstått med at den som trår over regimets grenser, i beste fall blir kastet ut av landet og nektet å komme tilbake.

– Så du er der på myndighetenes nåde.

– Fulgte de med?

– Ja.

– Blir man litt paranoid av det?

– Ja, absolutt. Det er ikke sånn at noen går og følger med på deg på en gammeldags «KGB-måte», det er mye mer avansert.

Man kan aldri være helt sikker på hvem som rapporterer videre. Hvem man kan stole på, forteller Holth.

– Samtidig, det som er litt spesielt, er jo at regimet ønsker å vise seg fra sin beste side. Derfor får man aldri vite akkurat hvor grensene går.

Ikke overraskende har det derfor vært viktig å ta sine forholdsregler. Holth har, med unntak av de to store reportasjene i DN-magasinet, ikke publisert noe underveis. Han forteller at han bestemte seg tidlig for dette.

Ole Øyvind Sand Holth sier at han ikke har hatt tilgang til alt, og heller ikke forsøkt å skrive ei bok om hele Syria-krigen..

– Jeg aksepterte disse begrensningene for å se Syria fra innsiden, men jeg ønsket ikke å være med på det spillet hvor jeg måtte tenke over om det jeg skrev ville gjøre at jeg ikke fikk lov til å komme tilbake. Jeg går fordomsfritt inn i denne verdenen, men samtidig er det selvsagt viktig å være tydelig på begrensningene. Dette er ikke hele historien.

Noe han også poengterer gang på gang i boka.

– Jeg vet at jeg ikke har tilgang til alt, og jeg forsøkte ikke å skrive ei bok om hele Syria-krigen. Min bok er én historie, og et persongalleri i en verden som jeg har ønsket å vise fram og skildre. Og den utspiller seg i stor grad med utgangspunkt i Damaskus.

– Tror du boka vil gjøre det vanskelig å reise tilbake?

– Jeg vet ikke. Det skrives så mye om Syria hele tiden. Enormt mye. Men hvis man søker om visum til Syria på nytt, er de jo interessert i hvem du er.

Følger historien over år

Det journalistiske grepet i arbeidet med boka har vært å forbli lenge med historien. Se den fra veldig mange sider, og bli kjent med personene – i stedet for å vide ut perspektivet.

– Jeg følger de personene jeg blir introdusert for over flere år.

– Var de klar over at du er journalist?

– Ja.

– Blir det uklare linjer?

– Ja...

Han nøler litt. Tenker seg om.

– Hvordan tar du hensyn til det i arbeidet?

– Jeg har forsøkt å være veldig åpen om at jeg er der for å skrive bok. Og har diskutert prosjektet med mange. Men jeg har også blitt kjent med folk, og har latt dem få lov til å være guider inn i sin verden. Hvis de har vært komfortable med at jeg skriver om dem, så har jeg gjort det.

Holth forteller at han har tenkt mye på at han ikke skal sette folk i fare.

– Boka er et lappeteppe. Jeg har snakket med mange i Syria, og jeg har snakket med folk utenfor Syria om ting som folk i Syria ikke kan eller vil snakke om. Så har jeg forsøkt å vise fram de ulike verdenene til hver enkelt person.

Arbeidsmetoden ble derfor i stor grad å bare henge med folk. Ofte uten å notere eller gjøre formelle intervjuer. Deretter, når dagen var over, skrive ned det som hadde skjedd mer som dagboknotater. Men ei dagbok med tanke på publisering.

Kidnappet og drept

– På det tidspunktet hvor jeg begynte dette prosjektet, var det mange som var blitt kidnappet eller drept i de områdene hvor man eventuelt kunne kommet seg inn. Det var derfor ikke aktuelt.

Slik svarer Holth på spørsmålet om det noen gang var aktuelt å snike seg inn i de opprørskontrollerte områdene. Han forteller at han i stedet så en åpning for å fortelle en annen historie.

Det jeg ønsket å skrive om var den verdenen som ligger bak krigen. Og den er jo utilgjengelig på en annen måte, fordi landet er veldig lukket og avskåret fra omverdenen.

– Informasjonen som er kommer ut av Syria er veldig begrenset, og mesteparten handler om krigen. Som det skrives mye om. Det jeg ønsket å skrive om var den verdenen som ligger bak krigen. Og den er jo utilgjengelig på en annen måte, fordi landet er veldig lukket og avskåret fra omverdenen.

Men selv i Damaskus var krigen følbar. I boka beskriver Holth hvordan han hører eksplosjoner sittende på hotellrommet sitt. Han er også med på flere turer ut av hovedstaden sammen med Elisabeth Hoff. Selv om det aldri blir virkelig dramatisk, er det sjelden ufarlig. Landet er krig - i flere kriger, og det er ingen klar linje som skiller stedene det er trygt å være fra områdene hvor man lett kan havne i skuddlinjen. Eller bli kidnappet.

På spørsmål om han var fristet til å få saker fra Syria publisert underveis, sier Holth at han tror det var mer verdifullt for dette prosjektet at han tok seg god tid.

– Litt av motivasjonen var at jeg mente dette var en virkelighet som var vanskelig å forstå over en telefonlinje eller på en ukes snarvisitt. Underveis var det sikkert mye jeg kunne ha laget en sak om, men jeg ville heller bruke tiden til å bli kjent med den verdenen som ikke ble fanget opp av de løpende nyhetene. Det ga meg et mye rikere bilde av Syria, som ikke hadde vært tilgjengelig hvis jeg hadde løpt rundt med notatblokka for å lage saker.

Tiden det tar

Et stikkord for å lykkes, har vært nettopp å ha nok tid.

– Jeg ønsket å vinne tillit, og det var avhengig av at jeg ikke forhastet meg eller forsøkte å tyne den tilgangen jeg hadde. Den opplevelsen var mer verdt for meg, også journalistisk. Å faktisk føle at jeg hadde forsøkt å forstå, på tross av alle begrensningene.

Han forteller at han bevisst ikke har vinklet boka i en bestemt retning.

Ole Øyvind Sand Holth er ikke helt sikker på hva han skal gjøre nå, men han har fortsatt lyst til å skrive langt. Kanskje blir det ei ny bok.

– Jeg har forsøkt å se hvor historien tok meg. I boka gjør jeg meg selv til en «etterdilter», jeg blir invitert med på ting og tatt med ulike steder. Og tidspunktet jeg var på de ulike stedene, hadde ikke nødvendigvis noe med de store verdensbegivenhetene å gjøre. Selv om historiene i boka utspiller seg mot et bakteppe av store dramatiske ting. Jeg har vært flere ganger i Aleppo, og brukt mye tid der – men etter slagene. Blant annet for å forsøke å forstå hva slags verden er det er for dem som blir igjen, etter at byen har forsvunnet fra overskriftene.

Han legger til:

– Jeg har vært åpen om de begrensningene jeg hadde med tanke på hvor jeg kom meg, så jeg har bare forsøkt å forfølge den historien jeg hadde tilgang til og muligheten til å skrive, så godt som mulig.

I et vakuum

Nå som boka er ute, er Holth litt i vakuum. Boka har de siste månedene tatt all tid og fokus. Tiden i permisjon overlevde han på støtte og stipend fra Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO). I tiden etter at han sa opp i DN på vårparten i år, har han overlevd på egne midler.

Boka har tatt mye lengre tid å fullføre enn han først så for seg. Han ønsket å følge historien til en naturlig slutt, og da Elisabeth Hoffs avreise stadig ble utsatt, dro det hele ut tid. Dermed ble det nesten tre år som hennes skygge.

Hva han skal gjøre nå er han ikke sikker på. Kanskje frilanse. Aller helst jobbe med prosjekter som krever litt tid. Dukker den riktige historien opp, kan det også bli ei ny bok.

– Akkurat nå tilvenner jeg meg en ny virkelighet, men det er å skrive langt som jeg er interessert i.

Epilog:

På vei til T-banen etter at selve intervjuet er over, svarer Holth på det som egentlig var et av mine første spørsmål. Innledningsvis kommenterte jeg at boka er ganske unorsk i stilen. På spørsmål om hvem som har inspirert ham, svarer Holth først at han har lest mye amerikansk litterær journalistikk, og ønsket å skrive i den tradisjonen.

Men jeg fikk ikke noe mer konkret ut av ham annet enn at «ja, jeg er veldig inspirert av fortellende journalistikk».

Idet vi skal gå inn på hver vår T-bane, jeg på vei vestover, han i motsatt retning, kommer svaret. Eller i hvert fall ett svar: Boka Dispatches, skrevet av Michael Herr. Filmanmelderen som på tampen av 60-tallet ble sendt til Vietnam for å dekke krigen for magasinet Esquire.

Vi er begge enige om at det er en fantastisk bok. En klassiker innenfor journalistikken.

I en e-post i ettertid kommer han med tre andre bøker som har inspirert ham i arbeidet med dette prosjektet:

No Turning Back: Life, Loss, and Hope in Wartime Syria av Rania Abouzaid: – En av de beste journalistiske arbeidene om krigen i Syria. Abouzaid har gjort det jeg ikke gjorde, og dratt inn over grensa til de opprørskontrollerte områdene og lært menneskene der å kjenne.

A Rage for Order: The Middle East in Turmoil, from Tahrir Square to ISIS av Robert F. Worth. – En av de beste amerikanske journalistene som jobber i Midtøsten i dag. Skildrer utfallet av den arabiske våren med unik blanding av overblikk og innlevelse.

Til slutt skriver han:

– Var kanskje også litt inspirert av We Wish to Inform You That Tomorrow We Will Be Killed with Our Families: Stories from Rwanda av Philip Gourevitch.

Les dem gjerne sammen med En helvetes jobb.

Powered by Labrador CMS